I januar-mars hvert år er Norskekysten scene for en stor begivenhet. Da vender torsken "hjem" hvor den selv en gang ble unnfanget for å føre slekten videre. Etter fem år i de enorme og næringsrike beiteområdene i Barentshavet i nord har den endelig blitt voksen. Den har blitt kjønnsmoden og sterk nok til å svømme langt, og innstinktene fører millioner av torsk til kysten av Norge. Her har de gjennom mange hundre år hatt sin faste gyteplass. Det er denne gytemodne torsken som kalles skrei. Navnet Skrei stammer fra vår gamle skrivemåte for å gå: skreide fram, eller som man sier i Nord-Norge; skrei fram.

Noe av skreien gyter så langt sør som til Stadt, men det er øyriket Lofoten de fleste har som mål. Det er de store og gamle torskene som kommer først til gytefeltet. Ofte er dette hunner. Senere er det hannene som dominerer. Tett i tett på 50 til 200 meters dyp står hanner og hunner om hverandre og flørter. Hannen er jegeren på jakt etter en partner. Når han endelig får napp starter spillet. Han legger forsiktig hodet mot hunnens hode og de svømmer langsomt bort, og etter hvert svømmer de raskere og voldsommere, buk mot buk. Og vips, så er mellom 1 - 5 million torskeegg blitt befruktet avhengig av hunnens størrelse.

De befruktede eggene flyter oppover i havet og stopper ikke før de når øvre vannlag. Så starter reisen til de store beiteområdene i Barentshavet som moren og faren forlot noen uker før. Eggene svever langsomt med kyststrømmen nordover og etter tre uker har de utviklet seg til mikroskopiske små foster eller larver som lever av planktonorganismer som vokser i sjøen på vårparten. Mange av dem overlever ikke reisen, men noen har lykken på sin side. De som lykkes dukker etter hvert ned i dypet og svømmer til beitemarkene i et av verdens rikeste hav i nord. Etter 5 år starter de på nytt reisen mot Lofoten.