Årsaken er at for å få en kilo safran må man høste – for hånd – mellom 100.000 og 200.000 blomster. De plantedelene som benyttes som krydder er bare de tre arrene inne i blomsten. Dette er den mest foredlede, kostbare og beste safranen. Man kan også få en såkalt naturell safran. Der er arrene plukket sammen med en del av griffelen der arrene er festet. Hvor safrankrokusen stammer fra er det ingen som vet eksakt. Den er ikke funnet viltvoksende noe sted i verden. Safran er mest kjent som fargegiver – for eksempel til fargingen av buddhistmunkenes kapper. Den safrangule kappen symboliserer status og edelhet, en edelhet man også kan fornemme i safranens delikate og forfinede aroma. Gurkemeiepulver kan ikke erstatte den forfinede, bittersøte, litt medisinlignende aromaen i safran.

Vi vet at safran var kjent allerede for 5000 år siden. I utgangspunktet var det mest kjent som legemiddel. I en kinesisk legebok 2600 f.Kr. omtales safran som styrkende og generelt oppkvikkende, og ikke minst seksuelt stimulerende. Denne siste egen-skapen gjenspeiles også i den fønikiske kulturens skikk med å tilbringe bryllupsnatten på laken som var farget gule av safran. Safran er også omtalt i Bibelen og i egyptiske papyrusskrifter.